Bygglandssmeden

Her i Morgedal blei det i 1943 gjort det rikaste smedfunnet frå vikingtida i Norden. 

Det som blei funne godt gøymt under noko som såg ut som ei vanleg steinrøys, var ei grav for ein smed som levde for meir enn 1000 år sidan. I dag er dette ein av dei store skattane i Oldsaksamlinga i Oslo. 

Saman med smeden blei det gravlagt ei stor mengd med våpen, smed-reiskap og anna utstyr.

Morgedal Vel har reist ein minnestein nær funnplassen med denne teksten på kopar-plate:

BYGLAND-SMEDEN
Det rikaste smedgravfunnet i Noreg
Tidfest til ca. år 950 e.Kr.
Utgrave i 1943

Her kan du lese kva konservator Charlotte Blindheim skriv om oppdaginga og utgravinga:

Meldinga kom til Oldsaksamlinga høsten 1944. Det var gårdens eier, Eyvind Bygland, som ga varsel til museet straks han hadde støtt på de første sakene, som omgående ble sendt inn. Den første ladningen besto bl.a. av 4 sverd, 5 økser, 3 spydspisser og en rekke mindre saker som 3 smitenger, 2 slegger, 1 ambolt, 1 fil og meget annet. Hele sendingen virket imidlertid noe tilfeldig i sammensetningen. Meget talte for at en etterundersøkelse kunne komplettere funnet. En av de førstedagene i oktober reiste derfor daværende museumsassistent Erik Hinsch og jeg oppover for å foreta en ettergraving.

Det var ikke kjent funn fra Bygland tidligere. Høyden over havet er ca. 450 m, men i disse traktene som vi kjenner så godt fra Henrik Sørensens og Harald Kihles kunst, er vegen til fjellet ikke lang. Gårdens navn – Bygland – er avledet av korn-navnet bygg. Eieren sa selv at han hadde den beste åkerjorden i bygda. Det var i sørhellingen straks nedenfor husene på gården at funnet var gjort. Jorden var her myrlendt. Under arbeidet med å rydde og drenere dette stykket, var Bygland i gang med å fjerne en større samling stein som lå opp mot fast fjell. Straks han begynte å fjerne steinmassene, var de første sakene kommet for dagen.

Det dreiet seg altså om et anlegg i en røys, lagt opp mot en naturlig knaus. Det kunstige anleggets størrelse var det derfor vanskelig å få tak på. Plogen hadde også skåret seg inn i det fra tid til annen. Målene ble anslagsvis satt til ca. 13 x ca.16 m, med største bredde på sørsiden. Her lå selve gravanlegget. Vi så i snitt et svart, fett brannlag, så det var fra første stund tydelig at det dreiet seg om et brent anlegg.

Neste dag gikk vi i gang med undersøkelsen, og det viste seg snart at vår mistanke om at det var mer å finne holdt stikk. Vi hadde støtt på et, selv etter norske vikingtidsforhold enestående rikt funn. Katalogen omfatter i alt 120 funn-nummer, og mange av disse omfatter mer enn en gjenstand. Bevaringsgraden var jevnt over meget god. Enkelte steder lå sakene så tett innfiltret i hverandre at det simpelthen ikke var mulig å skjelne de enkelte stykker, enn si å få dem opp enkeltvis. Hist og her lå sakene i en viss sammenheng, men om noe system var det ikke tale.

Hovedinntrykket var en nokså tilfeldig gruppevis fordeling av det veldige gravgodset. For at det dreiet seg om en grav måtte vi bli stående ved, enda så sterkt det i sammensetningen skiller seg fra de vanlige rikmannsgraver fra vikingtid. Vi var en stund under utgravningen inne på tanken om det skulle være en nedbrent smie vi sto overfor.

Steinene dannet enkelte steder en slags murflukt, og kullaget var utpreget konsentrert på ett parti. Hele anleggets karakter og funnfordelingen pekte imidlertid avgjort i retning av en grav. Vi så ikke antydning til noen esse noe sted. Og et enkelt sted ble det funnet små benrester. Heller ikke synes det rimelig at man i en branntomt skulle la saker av denne kvalitet og kvantitet som vi her for oss, bli liggende slik uten videre. Vi må derfor slå fast at det dreier seg om et gravanlegg fra vikingtiden av en høyst usedvanlig karakter.

Charlotte Blindheim har dela gjenstandane som blei funne i smedgrava i 3 grupper:

1. VÅPEN
Det er våpen som gjev det sikraste grunnlaget for tidfesting. Og utvalet av våpen er stort: 4 sverd, 4 spydspissar, 7 øksar, 2 skjoldbular, 9 knivar og 13 pilespissar. Tinga ser ut til å spenne over eit lengre tidsrom, og konklusjonen er ”funnet som helhet må plasseres i vikingtidens yngre del, snarest omkring midten av det 10de århundre, men det inneholder altså eldre element».

2. DIVERSE
Diversegruppa inneheld ting frå smedens allsidige produksjon. Her finst kistebeslag, nøklar og låsar, ein enkel sigd og ljå, og heile 12 stk. gangjarn. Hesteutstyr er i stort utval. ”Dette virker mer som fabrikasjons-serier enn som en enkelt manns forråd” skriv Blindheim. Ei lita nål laga i bronse skil seg ut som einaste tingen i anna metall enn jarn.

3. SMED-REISKAP
Det som set Bygglandsfunnet i ei serstilling, er all reiskapen som smeden har bruka og truleg laga. Her ser lista slik ut: 2 tengar, 3 slegger, 2 hamrar, 1 ambolt, 4 meislar, 1 platesaks, 1 saumlo (naglejarn), 1 tråjarn, 2 filer, 1 lita skjei av jarn (truleg til smelting av voks eller liknande).1 støypeform til sylvbarrar, 1 augnevol (til utsmiing av skafteholet på øksar) og 2 sylinderforma gjenstandar (truleg er den eine tuten for ein blåsebelg). I denne gruppa er også med ein klump råjarn og ein slagg-klump.

Samanlikna med andre smedfunn i Norden, har Bygglandsmeden spesialisera seg på arbeid med berre jarn. Blindheim dreg fram bl.a.:

Den vide formskala i redskapsinventaret som strekker seg fra selve råemnet og slaggen, over grove redskaper som den svære tangen og de kraftige sleggene, til slik verktøy som trådjern, fil og den lille støpeskjeen, som i utpreget grad må regnes som gullsmedverktøy. Det er ensidighet i verktøygruppens sammensetning. Så å si hele smias utstyr er kommet med, men så fins det heller ikke annet verktøy. Knivene, som det jo er en hel serie av, må nok helst sees som resultat av produksjonen i smia.

En slående motsetning har vi i det merkelige depotfunnet fra Mestermyr på Gotland – det eneste redskapsfunnet i Norden som i rikdom kan jevnføres med vårt. Mestermyrmannen har etter redskapsformene å dømme drevet med grovsmiing, finere smiarbeid, kobbersmiing, og dessuten har han vært en dyktig tømmermann.

Det som til fulle viser at smeden på Byggland var ein meister i sitt fag, er spjotspissane med innlegging av sylv og kopar på falen (skaftet). Det fortel også om rikdom og behov for statussymbol blant kundane. Ein av spjotspissane er i særleg god stand, og den syner eit mønster med striper i fiskebein i sylv og kopar som hovudmotiv. Fiskebeinmønsteret vekslar med parti med motstilte trekantar eller zikk-zakk bandfletting mønster, båe vekselvis i sylv og kopar.

Teknikken med innlegging av sylv- og kopartrådar er i faglitteraturen kalla inkrustering eller tausjering, og er kjent attende til eldre jarnalder. Og her trengs god reiskap og stø hand. Det er gjort nøye målingar av grovleiken av sylv- og kopartrådane som viser seg å vera litt under 0,5 millimeter. Og sporet som tråden skal slåast ned i, må vera litt smalare.

Seinare gransking (B. Solberg 1984 ) har med røntgenfotografering vist at sjølve bladet på spjota er mønstersmidd i eit enkelt mønster.

Charlotte Blindheim skriv:
La oss igjen understreke at ikke noe annet av de norske funn med smedverktøy i den grad som vårt vitner om en profesjonell virksomhet, drevet med et større marked for øye. Bak Byglandsfunnet aner vi konturene av en produksjon som må ha spent fra selve blester-virksomheten (produksjon av jern; rester er råjernet blant gravgodset) over kniv og låsframstillinger osv. fram til våpensmiing – kanskje med kunstferdige spydspisser som spesialitet. Det er fristende å se i alle fall en del av våre spydspisser av samme type som de fra Bygland som utgått fra samme verksted-område.

Og frå andre gravfunn i vårt nærområde har me spjotspissar med tilsvarande dekor. Dei er frå øvre Hemmestveit, Omtveit i Brunkeberg, Åkeren i Lårdal, Midtbø i Vinje og Marum i Tinn. Er dette også arbeid av Bygglandssmeden?

Det er eit av fleire spørsmål som professor Irmelin Martens stiller i forskningsprosjektet «Kulturelle og økonomiske relasjonar mellom sentral- og marginalområder i Øst-Norge i vikingtida». Bygglandsfunnet er sentralt i mange av dei vurderingane som her blir gjort, bl.a.:

Irmelin Martens skriv at ho har ikkje svar, men forskaren gjev oss likevel ei rimeleg forklaring i den overskrifta ho brukar i ein artikkel om prosjektet: «Deltidsspesialist og utkantbonde».

I 1996 var Irmelin Martens i Morgedal, heldt føredrag og var med på synfaring på funnplassen på Byggland med stort frammøte. Med Martens’ hjelp vart det i Oldsaksamlinga laga ei informasjonstavle med tekst og bilete om Bygglandsfunnet. Denne tavla er å sjå i museet Norsk Skieventyr her i Morgedal. Meininga er at den også kan lånast ut til skulane i distriktet.